Vi har vel kanskje trodd at vi var mer eller mindre forskånet fra terroranslag av den typen USA, Spania og Storbritannia har opplevd. Arrestasjonen av tre terrormistenkte menn med oppholdstillatelse i Norge i går tyder på det motsatte.
Men dette er ingen overraskelse, av flere årsaker. Radikalisme, uavhengig av hvilken politisk farge den har, kan ofte være et middelklassefenomen. Nynazister, Baader-Meinhof og AKP-ml har alle hatt medlemmer som stammer fra møblerte hjem med både bøker, nok mat og skolegang. Radikal islamisme kan ha sammenheng med, men er absolutt ikke avhengig av, fattigdom.
I skrivende stund vet jeg ingenting om de tre arresterte, bortsett fra deres etniske opprinnelse. De er førstegenerasjons annkomne til Norge, og har ikke bodd her allverdens tid. De kommer nok med sin egen bagasje, selv om jeg vet akkurat hva den mørkeblå (og brune) høyresiden kommer til å si: ” Dette er jo mennesker som har nytt godt av asylinstituttet og den norske stat. Hva er galt med systemet som gjør at slike mennesker slipper gjennom? ”. Men glem det. Slike folk kommer alltid til å slippe gjennom. Tror man at de under asylintervjuet kommer til å fortelle om sitt brennende hat mot vestlig dominans og behovet for å straffe vantro hunder? Alternativet er å sperre for all slags innvandring. Selvsagt er det en del av befolkningen som hadde foretrukket dette alternativet, men ethvert fornuftig menneske vet at det ikke er noe reelt alternativ. Det som er mer interessant i denne sammenhengen er den ideologi som disse menneskene har kommet med i bagasjen, og som også andre og tredjegenerasjons innvandrere, muligens med moderate eller sekulære foreldre, lar seg fortrylle av. Hva er det, hvorfor skjer det her i Norge?
Som andre før meg har påpekt (se for eksempel ”al Qaeda” av Jason Burke), er ikke al Qaeda en sentralstyrt organisasjon med diverse grener i ulike land. Al Qaeda er mer en målbærer av en ideologi, og ikke minst er al Qaeda noe som rekrutterer til denne ideologien. Dette gjøres både lokalt, gjennom internett og ikke minst gjennom spektakulære terroranslag. Al Qaeda var en organisasjon man kunne oppsøke dersom man trengte trening eller penger. Man kunne reise og slutte seg til al Qaeda i for eksempel Afghanistan og Irak. Mer sannsynlig er det at folk starter sin egen gruppe, kanskje mailer de med noen fra al Qaeda, kanskje får de penger, noen kommer seg på treningsleir. Vel og merke var al Qaedas treningsleire noen blant mange i Afghanistan før USA startet krigen mot terror. Noen ganger er det kanskje nøkkelpersoner som bidrar med kompetanse og planlegging hos lokale grupper. Dette er vel noe egentlig bare etteretningen i de ulike land vet. Uansett, al Qaedas ideologi er den radikale versjonen av en islamisme som finnes i en eller annen versjon hos svært mange muslimer verden over.
Den moderne islamismen vokste frem på 1800-tallet som en reaksjon på det kulturelle og imperalistiske presset fra Europa. Man spurte seg hvordan Vesten hadde klart å forbigå Østen på denne måten, og senere også hvorfor Midtøstens egne forsøk på modernisering ikke førte til samme resultatet. For islamistene var svaret at man etter profeten Muhammad og de fire første kalifene hadde forlatt det sanne islam. Løsningen var å kaste vrak på 1300 års tenkning, og i stedet gå tilbake til islam slik Muhammad og de tre første generasjonene praktiserte det. Islamistene mener at Koranen og profetens tradisjoner inneholder det som trengs for et perfekt samfunn. I motsetning til hva islamistene selv vil hevde, er de fleste forskere enige om at dette samfunnet, og islamismen selv, er en politisk konstruksjon. Den er en reaksjon på, og har tatt opp i seg, vestlige ideologier.
Noen grupper går frem demokratisk for å oppnå dette perfekte samfunnet. Mange finner også hold i religionen for å fremkjempe mer demokratiske samfunn. Men det er altså en tradisjon innen islamismen som går på at det er en hellig plikt å bekjempe islams fiender med vold. Dette rettferdiggjør videre drap på sivile ikke-troende, da de som ikke er med islamistene per definisjon er en del av problemet. En viktig del av islamistisk progaganda, som også selvsagt fungerer som rekrutteringspropaganda, er god gammeldags kryssklipping, tilsatt religiøs musikk, av vestlig overgrep mot palestinere, irakere, afghanere, tsjetjenere, fanger på Guantanamo, Abu Ghreb osv. Misfornøyde og fremmedgjorte mennesker, også norske statsborgere, ser dette og tilegner seg det som en del av en urettferdighet begått mot dem selv og deres “folk”. Også mennesker med utdannelse, jobb og hjem, som kanskje føler en viss tomhet, som er på søken etter noe, lar seg påvirke. Dette er heller ikke ukjent for etnisk norsk middelklasse, og har slikt sett ingenting med noe spesifikk islamsk essensialisme å gjøre. Politisk radikalisme finnes overalt. Det er lett å la seg friste av en helhetlig, global ideologi som gir inntrykk av å ha løsningen på det som tross alt er verdens urettferdighet.
Så hvordan kjenner man igjen militante islamister? Kort sagt, det gjør man ikke, nødvendigvis. De trenger ikke ha det karakteristiske skjegget og påkledningen. De trenger ikke en gang avstå fra alkohol og svinekjøtt. Kun profesjonell etteretning kan avdekke nettverk at potensielt farlige islamister, som PST har gjort nå. Det er på samme måte en har avdekket andre farlige ekstremister både på høyre og venstrefløy tidligere
